Et monsterprodukt

.147 konserter fordelt på 365 dager. 48 av 73 Oslo-timer i studio. Paparazzier. Fans. Låtskriving. Innspilling. Får monsterproduktet Lady Gaga noensinne være Stefani Joanne Angelina Germanotta?

– Jeg har jobbet så hardt for dere, små monstre. Jeg elsker dere. Alt jeg gjør, gjør jeg for dere, sa Lady Gaga til meg, og de rundt 7.999 andre små monstrene i Oslo Spektrum søndag.

Endelig tid for bulgarsk magi?

Dimitar Berbatov var i fjor kanskje Premier Leagues mest utskjelte spiller. Folk påpekte for lite mål og for lat holdning. Dermed kom da snakket om han virkelig var verdt de 30 millioner pundene han ble kjøpt for. Og etter kampen på søndag å dømme, var han verdt hvert eneste øre.

Faktaene viser at “Berba” ikke har vært så mye dårligere i Manchester United-drakta enn han var i Tottenham. I sin forløpig beste sesong for United, 2009-2010, scoret han 0,36 mål per kamp. Mens i sin beste sesong for Tottenham, 2007-2008, scoret han 0,45 mål per kamp. Altså er ikke forskjellen så stor som mange skal ha det til.

Ladies and gentlemen: The Beatles

De siste ukene har det knapt blitt spilt noe annet enn The Beatles i huset. Det har tatt meg 21 år å oppdage bandet som selv 40 år etter sin eksistens er et av de aller mest kjente bandene som noensinne har eksistert.

En tilfeldighet gjorde at jeg for noen uker siden hørte ”Here comes the Sun” i en film. Etter å ha sporet opp og hørt sangen utallige ganger på en av min fars mange The Beatles cd-er, kan jeg den så godt som utenatt. Men jeg har også utforsket de aller fleste av de utallige cd-ene som står linet opp under cd-spilleren.

Ny musikk biter ikke

Grafiske mønstre blinket heftig på veggene. Elektroniske lyder og dansbare rytmer svevde fra Tou Scene 1 og rundt i rommet. Det meste lå til rette for en nostalgisk opplevelse for min del, men én vesentlig ting manglet: Det dansende, glade, øldrikkende publikummet.

Dj AuAuAu (Aurora Lea) og Dj NinjaSpark (Nina Monáe) etablerte det lokale klubbkonseptet ‘Kiss Me I’m Electric´ i 2007. Det var på disse kveldene på Sting Nere og Cementen jeg ble introdusert for den elektriske musikksjangeren, som fungerte utmerket kombinert med vin og gode venner. Det var noe nytt og spennende med det, og i hukommelsen min var det alltid stinn brakke på Sting Nere. En gang i tiden, jeg tipper at det var omtrent da Dj-duoen flyttet ut i den store verden, forsvant klubbkonseptet fra utelivstimeplanen min.

Du ser det du vil se

Jeg kan ikke huske sist jeg var på teater. Jeg husker iallfall ikke navnet på stykket, eller hvem jeg gikk sammen med. Men nå var jeg endelig tilbake i det røde teatersetet. Yngve Sundvors stykke «Frykten» satte igang tankene.

Hvem er det som jubler når et teaterstykke starter? Ungdomsskoleelever! Hysjing, fnising og hviskende ord. Jeg ventet bare på flyvende peanøtter. Jeg og resten av journalistikklassen var tydelig på en skoleforestilling. Jeg har aldri følt meg så barnslig som da teater-dama kommanderte meg til å skru av telefonen. Ikke bare én, men to ganger. Jeg ble tatt for å være 10. -klassing. Helt i orden det, men jeg er da i stand til å vite at telefonen skal skrus av på teater.

Å møte seg selv i døren

Jeg har alltid oppfattet teaterforestillinger som trege – nærmest som dårlige parodier på kinofilmer. Etter å ha sett «Frykten» ved Rogaland Teater sammen med resten av journalistklassen, må jeg si at jeg har møtt meg selv i døren.

Kinosaler er utstyrt med lydanlegg, komfortable sitteplasser, og filmer med verdenskjente regissører og skuespillere. Etter to timer på Rogaland Teater tirsdag formiddag, må jeg si at skuespillerne i «Frykten» beviste at man kommer langt med et velskrevent manus og innlevelse.

Fire år er faktisk lenge

Fire år virket egentlig ikke så lenge, men det skulle jeg fort få motbevist. Det var nemlig fire år siden jeg sist hadde vært på teater, som andreklassing på Randaberg videregående skole. Da så vi “Vildanden” av Henrik Ibsen fra 1884, og skal jeg være ærlig duppet jeg nesten av flere ganger. Derfor var det med blandede følelser at jeg sammen med mine medstudenter fant veien til Rogaland Teater.

Vi skulle se stykket “Frykten”, som hadde hatt urpremiere bare to dager før vi så det. Sammen med en gjeng tiendeklassinger, skulle vi observere denne politiske thrilleren. Et mørkt stykke om hvordan dagens regjeringspolitikere skulle takle de moderne problemene som klima- og finanskrisen. Samtidig må de vokte seg for ekstremt aggressive fugler som har som hensikt å drepe.

Wildbirds & Peacedrums

Stavanger var pyntet med røde og hvite Numusic-flagg i kveld. Klokkene i Domkirken ønsket festivalgjengerne velkommen. Så fylte Wildbirds & Peacedrums den gamle kirken med ny, levende og eksperimentell musikk, og festivalen var offisielt igang.

Jeg har ikke vært innendørs i Domkirken siden mine første leveår. Først i dag hadde jeg en god grunn til å sette min føtter i en kirken. Etter at Nuproductions-sjef Stein Bjelland, Numusic-direktør Martyn Reed og festivalsjef Jo Gill Næss offisielt åpnet Numusic for 11. gang, ble Domkirken nærmest mørklagt. Alt som er igjen av lys, skinner på ekteparet Mariam Wallentin og Andreas Werliin, bedre kjent som den svenske duoen Wildbirds & Peacedrums. Bak dem står Stavanger Vocalensemble.

Numusic 2010: GET READY TO DANCE

Sesongen for festivaler er ikke over enda. Iallfall ikke i Stavanger. Klokken 20.00 i kveld åpnes nemlig Norges største og beste elektroniske musikkfestival, Numusic!

Med ny festivalsjef av året, og et spektakulert program som går over hele 10 dager, går den 11. Numusic-festivalen et fint år i møte. Arrangørene har jobbet på spreng for å servere tilhengere av ny musikk en fantastisk festival.

Frykten i oss alle

Jeg har ikke vært på teater før, hvis ikke man kan kalle å se Kaptein Sabeltann når man er ca 6 år. Likevel ble jeg med mine medstudenter på Rogaland teater for å se “Frykten”.

“Frykten” handlet om politikk, men hadde innslag av filosofi, og fugler. Det første som jeg tenkte på da stykket hadde holdt på en stund var “The Birds”, en gammel Hitchcock filmen som jeg har sett delvis.

Frykten for teateret

Jeg var 16 år og fersk elev ved Hetland videregående skole sist jeg beveget meg inn dørene på Rogaland Teater. Klassen min og jeg skulle, under tvang, se Henrik Ibsens «Villanden». Flauere hendelse skal du lete lenge etter.

Vel, kanskje ikke lenge, det finnes garantert mer ydmykende situasjoner for en tenåring. Men å se en teaterforestilling sammen med om lag 150 andre 16-åringer blir fort flaut. Som førsteklassinger på videregående skole, var vi som 16-åringer flest: Mer eller mindre uppdragne og uhøflige, og med liten eller ingen respekt for skuespillerne og det stykket de eldre og erfarne teatergangerne kalte et mesterstykke.

Bloggingen har så vidt begynt!

Refleksjon: Jeg misunner alle som fikk oppleve Rått og Rådes store avslutningskonsert med Ozzy Osbourne. Punktum.

Men nå har det seg slik at en ikke kan få med seg alt. Det har jeg slått meg til ro med. Jeg fikk iallfall med litt av festivalens første dag, og det er jeg glad for. RxR har gjort en knallbra jobb. Jeg håper virkelig vi får festivalen tilbake til byen.

Et rått eventyr er over for i år

Lørdag var årets siste dag med Rått & Råde-festival på Lassa. Fordelt på Scene 1 og Scene 2, underholdt Bare Egil Band, Madcon, Tôg, Lars Vaular, Purified in Blood, Thomas Dybdahl, Kvelertak og Ozzy Osbourne drøye 10.000 festivalgjengere.

Tilsynelatende gikk den siste festivaldagen like knirkefritt og fantastisk for seg som dag én og dag to. Stavanger Aftenblad hyllet mørkets prins etter lørdagens konsert, og kronet han til kongen av Lassa. Også Rogalands Avis lot seg imponere av den spreke 61-åringen som satte punktum på historiens første Rått & Råde.

Susanne Sundfør i min Spotify-spilleliste

Det er kjærlighet i luften. Enten det er for musikken, familien, det nydelige været, eller de gode vennene som er sammen på Rått og Råde. Marlene S. Berland (11) og Emilie Smith (10) nyter tilværelsen på festival.

Sammen med sine foreldre har de funnet seg godt til rette foran scene 1.

Alt under kontroll?

Slik ser det ut etter flere måneders arbeid for å få festivalen Rått og Råde til Lassa, og byen Stavanger.

Etter en omvisning på festivalområdet satt jeg igjen med to inntrykk. Er det virkelig så mye å tenke på før en tredagers byfestival? Ja, og jeg er i sjokk. Festivalsjef, Kristoffer Kinden Endresen, forteller om 120 innleide toaletter, pengeresirkulering, tappekraner, levering av gjerder, mat, trafikk, aldersgrenser, søppeltømming og kommune-samarbeid.

Ozzy stjal showet

Publikummet ble spylt av noe som lignet en brannslange, og mange flyttet seg bakover. Det var så mye press overalt av folk rundt at det var vanskelig å stå rett opp og ned uten å bli dyttet og slått. Noe som er synd, for sånt kan ødelegge en konsertopplevelse for mer enn en person.

De andre bandene som spilte på Rått og Råde sin siste dag måtte se at det var nok den legendariske Ozzy Osbourne som mange kom for å se. Stemningen var på topp fra begynnelsen av. Bare Egil Band gjorde narr av Stavanger, og fikk de fleste i publikummet til å le. Det var spesielt gøy å høre “Skinker fra Stavanger”, en sang som han sa selv var bare for idag. Madcon hoppet og vaiet rundt på scenen og spurte etter hver låt om det var noe liv her. Publikummet virket som de ikke hadde noe imot å rope med. Stemningen forsatte å være på topp.

Ozzy fikk Lassa til å riste

Rått og Råde-festivalens siste dag var kommet. Nok en gang grunnet min andre jobb ble dagen ufrivillig amputert. Dermed gikk Madcon, Tôg, Lars Vaular og Purified in Blood sine konserter uten meg tilstede. Heldigvis smilte solguden over Lassa også denne dagen, og drøyt 10.000 mennesker kom for å nyte denne lørdagskvelden.

Det hele startet for min del helt perfekt. Thomas Dybdahl spilte sin avslappende musikk i solskinnet. Til og med trommeslageren var i det avslappende hjørnet, ettersom han spilte i tøffler. Publikum koste seg i gresskråningen, med en pils i hånden, gode venner og nydelig musikk. “Cecilia“, “A love story” og “Party like its 1929″, fikk mest respons. Dybdahl prøvde også å få me seg publikum på allsang, med varierende hell. Men alt i alt en konsert jeg vil gi begge tomlene opp til.

Fantastiske The Prodigy!

Fredagen var den dagen jeg syntes så best ut på papiret. På grunn av at jeg var på min andre jobb til halv 7, fikk jeg dessverre ikke med meg de fire første artistene denne dagen av totalt syv. Og jeg skulle ønske jeg fikk med meg Mew. De jeg snakket med som hadde sett dem sa i hvert fall at det var magisk. Været var utsøkt, og festivalstemningen høy. Det så ut til å bli enda en bra dag på Rått og Råde.

Perfekt timet, kom jeg akkurat fem minutter før det amerikanske bandet Band of Horses entret scenen. Alle bandmedlemmene var i prakthumør, og alle sammen smilte fra øre til øre under hele konserten. De aller fremste stod med hendene i været formet som hjerter, og viste bokstavelig talt sin kjærlighet til bandet. Sangene “The End’s Not Near” og “The Funeral” fikk virkelig folk til å hoppe og juble. Det så ut som om det norske publikum hadde gitt bandet noe å huske, å vica versa.

Stavanger sa farvel til a-ha

Endelig var det duket for den aller første Rått og Råde-festivalen noensinne! Værgudene var også på i det gode hjørne denne dagen, ettersom det var et fantastisk vær hele kvelden. Og sammen med rundt 10.000 andre mennesker var det på tide å se om festivalsjef Kristoffer Kinden Endresen, hadde klart å lage en vellykket festival.

Pressekortet var hentet i forveien, og køene gikk som smurt når vi ankom inngangsområdet. Der kunne jeg og mine medjournaliststudenter høre at dagens første artist, Susanne Sundfør, nettopp hadde begynt å spille. Personlig er ikke dette min type musikk, men jeg syntes det ga en rolig og behagelig start på festivalen. Det var gøy å se at Rått og Råde hadde trukket folk i alle aldere. Fra godt voksne, til unge barn med fargerike øreklokker.

Artistene har kost seg på Rått & Råde

Rått og Råde-festivalen er over for denne gang. På Twitter finnes flere indikatorer på at jeg ikke er den eneste som har kost meg med festival de siste dagene.

Tvitret: Madcon tok ikke pause fra Twitter under RxR. Duoen postet flere bilder, blant annet dette. Her er Yosef Wolde-Mariam sammen med Thomas Dybdahl på Rått & Råde-lørdagen. Foto: Madcon

Let the Madness begin...

… brølte Ozzy før han entret scenen foran flere tusen elleville fans på Rått og Råde-festival, og for en avslutning “the Prince of Darkness” leverte.

61-åringen virket å være i godt humør for anledningen, og serverte flere klassikere fra sin lange musikkkarriere. Crazy Train, Paranoid, Let me hear you scream og Mama I’m coming home er bare noen av sangene som fikk publikum til å gå av hengslene.

En dag i festivalparadis

Køen av festivalsultne publikumere glir overraskende fort. Solen skinner, og alt ligger til rette for en eventyrlig festivaldag på Lassa. Folk smiler og glir inn mot festivalområdet. Dag 1 av Rått og Råde-festivalen er i gang.

Fokuset på å unngå kø ser ut til å gi utslag. Selv om jeg ser tusenvis av folk uansett hvor enn jeg snur meg, er det nesten ingen kø å oppdrive. Lite tilsier at det for bare kort tid siden var lastebiler med sceneutstyr spredt over hele området. Nå er det bare festival som gjelder for de mange tusen som nyter festivallivet.

Øresus, syrefest og bestemødre på festival

Nok en dag med sol og herlige sensommertendenser i Stavanger. Nok en dag med dundrende bass og lysshow på Lassa. Nok en fantastisk dag med Rått & Råde-festival.

Dessverre gikk jeg glipp av både Uncle Deadly og Rub A Dubs i dag. Derimot er jeg tidsnok til å få med meg blant annet én bestemor på scenen, tre nesten-slosskamper og 17 lightsticks kastet over hodene på 6.000 syredansende publikummere.

NKF

Følges av 10 medlemmer.

I løpet av vårt andre år som journalistikkstudenter ved NKF vil vi bruke denne sonen til å videreformidle bloggposter fra egne blogger. Mer om sonen

Origo NKF er en sone på Origo. Les mer
Annonse